Amélie

Det var noen som lurte veldig på hva en liten Fenix med lystall 1,05 gjorde i shorthanded klassen. Største båt var Solo på 1,48 med Rune Aasberg. Blant annet stilte Tor Hove (foreløpig på 3.plass på shorthanded rankingen) og Simen Løvgren (på 1.plass på shorthanded rankingen) i samme klasse. Vi ble med andre ord skikkelig underdogs.

Hvorfor skulle vi, Per og jeg, ikke stille i den klassen? Vi elsker å seile, er to stykker ombord og foretrekker å seile shorthanded. Dermed var premissene gitt for vår deltakelse. Vårt eneste mål, eller håp, var at vi ikke skulle bli sist i klassen, og at vi skulle kjempe inbitt til siste sekund.

Regattastart
Som tidligere var vår taktikk fri vind. Siden klassen ellers delte seg inn i et felt som ville ta en babord start og et som ville ta en styrbord start endte jeg med å styre oss mot midten av linjen. Det ble en spinnakerstart og vi hadde fin glid mot første begrensningsmerke. For å hindre en liten komplikasjon mot merket, tok vi ned spinnakeren og satte fokka. Dermed var vi blant de siste rundt merket. Men det varte ikke lenge. Spinnakeren ble raskt heist igjen og vi seilte i en nordlig bue forbi andre. Archambaulten Half Evil skjønte tegningen om at jeg ønsket fri vind og seilte forbi meg i le istedet for lo, som ekte gentlemen.


Mens vi fremdeles seiler i sol.

Gjennom hele regattaen lå vi og knivet med Vindfang, en Dehler 29 med lystall 1,14. Vi passerte ham før Mølen, men derfra tok han igjen ledelsen. Mot Bastøy måtte jeg ta avgjørelsen på utsiden eller innsiden av øya. Valget, basert på null erfaring eller taktikk, falt på utsiden av Bastøya. Noe som i ettertid viste seg å ikke være så ille. Vi var på samme høyde som Vindfang ved sørsiden av Bastøy, enda de tidligere lå langt foran oss.

Ny maksfart og målgang i Top Gear stil
Før Slagentangen fikk vi en periode med vindstille før store mørke skyer nærmet seg fra sørvest. Da vindskiftet kom valgte jeg å prøve å holde oss på utkanten av skyen med korte slag mot Teinebåen istedenfor å ta lange strekk mot land og havne midt i vindøyet. Her igjen ble det sterk kniving med Vindfang. Fra Teinebåen mot Svartebåene fikk vi skikkelig fart på sakene. Spinnakeren ble heist og vi suste avgårde i regnvær og hagl. Ny toppfart ble registrert på min gps. Nå har Amélie vært offisielt oppe i 13,8 knop. Det var kjempegøy. På det tidspunktet hadde de fleste store båtene i vår klasse passert mål. Det eneste vi konsentrerte oss om nå var å holde farten oppe, unngå for mange feil og håpe på en stor porsjon flaks. Spinnakerseilingen fortsatte videre rundt Svartebåene og mot målgang ved Eldøya.


I regnvær, hagl og mye fart.