Amélie

Vi var så heldige å få være med Kjetil, Lisa og Bjørn på årets klubbmesterskap i Soon seilforening forrige lørdag. Dagen før hadde vi fått en kort prøveseilas i båten og ble kjent med samtlige fall, skjøter og trimmemuligheter.

Det var en strålende dag, akkurat slik en perfekt høstdag skal være. Sol, blå himmel og crispy luft. Regattaen skulle ha start mellom vestre grønne stake og stupebrettet på land. Deretter var det babord runding om Ranvikholmen og valgfri vei tilbake til mål. Seilforeningen hadde denne gangen delt opp båtene i to klasser. Slik at den minste klassen startet først. Vi ble plassert i den store klassen og hadde fått et lystall på 1,24. Noe som i ettertid kanskje er 1 eller 2 hundredeler for lite.

Etter start holdt vi godt følge med Magic på kryssen. Men da vi hadde passert vindskyggen til Bevøya og Magic ikke lenger var i le av oss skjøt de som vanlig fart. Kjetil, som tidligere hadde blitt stemplet som overløper av sine medseilere ombord i Magic styrte Firsten med stø hånd. Vår taktikk for dagen var: Seil trygt og hold god avstand til grunnene. Det er jo tross alt en båt som skal vises frem for potensielle kjøpere og som helst burde unngå skader.

Magic etter start. Jeg har eksperimentert med bildebehandling...

Båten i seg selv var en fryd å seile. Den responderer raskt og har fine plasseringer for de ulike posisjonene ombord. Jeg synes selv at avstanden mellom benkene er i det lengste laget, da jeg såvidt rekker frem med tærne på motsatt side. Enda godt det ikke blåste såpass at vi krenget mye. På et tidspunkt beordret Kaptein Kjetil oss til å sitte i le. Motvillige satte vi oss i skyggen og frøs.

Lisa, Per og Kjetil i full konsentrasjon.

Ingen ombord har noe særlig erfaring med fathead seil. Og når jeg sier særlig så betyr det i bunn og grunn null. Så vi satte storseilet slik vi følte var korrekt. Denne dagen hadde seilforeningen engasjert Per Christian Bordal til å kjøre rundt i RIB og komme med justeringer for deltakerne. Da han surret omkring oss tok det lang tid før han åpnet munnen og ba oss prøve noen endringer. Heller ikke han kunne si han hadde noen god erfaring med fathead. Resultatet av justeringene våre var at vi falt ned i fart. Om det var vinden som løyet eller Per Christian som var betalt av Magic vet vi ikke ennå. Men realiteten var at alle andre deltakere hadde fått økt fart med hjelpen, mens vi bremset.

Per Christian og Kjetil

Uansett, vi nærmet oss Ranvikholmen og tok en stor runde rundt grunnene. Før lenselegget gjorde jeg klar til spinnakersetting. Det gikk lekende lett. Sånn er det vel når mannskapet består av en gjeng smilende mennesker som humrer seg gjennom en avslappet regatta. Kjetil var en behagelig kaptein. Det kom aldri noen skjellsord fra ham, og det han sa gjorde oss egentlig til bare bedre seilere. Men jeg må nevne, i fare for å sverte mitt eget navn og rykte, at han spurte meg: Hvilken farge har styrbord og babord igjen? Kremt. Jeg hadde satt spinnakeren feil vei. Enda godt det kun var spinnakeren og ikke en genakker. Eller hva Per og Bjørn?

Vi kom frem til mål. Ikke som siste båt, men heller ikke som første båt. Hva resultatet ble er usikkert, da Magne "resultat sekund summerende" Klann, ikke var tilstede for å fin beregne resultatene. Men det gjelder visst om sekunder mellom vinneren, enten Magic eller H-båten. Er det noen som kan fortelle meg hva resultatene ble?

 

Etter flere strålende dager i sol og varme fikk vi to lange, flotte dager på båtmessen i La Rochelle. Dette er for meg enda større enn båtmessen vi var på i Paris. For første var det ute, det var mye god mat (ja jeg må også spise mat jeg blir glad i på båtmesse) og det var flotte muligheter for å teste diverse joller og større båter.

Der var det seilbåter enmasse. Alt fra morsomme små joller, til store grelle monstre og flotte yachts jeg gjerne kunne byttet min egen leilighet med.

Vi var ombord det meste som fantes med mast og seil. På et tidspunkt befant vi oss i First 30 sammen minst ti andre mennesker. Vi beveget oss som brikker i et puslebilde.

Den 21 fots store båten til Alessandro di Benetto. Denne krysset han jorden i under Vendée Globe regattaen.

Etter at vi hadde vandret på strandområdet der joller av ymse slag var utstilt kom det fra Per: Nei skal vi gå tilbake og sette på deg en våtdrakt så du får testet ut Dorguloffen? På forhånd hadde vi snakket om ansvarlige fra Dorguloff som sa vi kunne prøve hvis vi ville. Jeg var da litt i tvil, så for meg det kalde vannet og at jeg skulle kullseile. Men da Per ymtet frempå at han mente jeg burde prøve så fikk jeg det lille dyttet jeg trengte. Så klart jeg ville prøve! Herregud, jeg fikk bare holde meg ombord i katamaranen og være en liten diva.

Jeg fikk utdelt en våtdrakt, måtte tre på meg en gjennomvåt seilvest og var rede for dagens eventyr. Etter en kjapp gjennomgang av trimmemulighetene med en franskmann hoppet jeg smidig og elegant ombord og ble dyttet i vei.

Dorguloffen var en fin liten katamaran med storseil og fokk. Det var to små senkekjøl på hvert skrog, et lite ror og en stor og god rorkult. Storseilskjøtet holdt jeg i samme hånd som roretkulten, fokkeskjøtet holdt jeg i den andre hånden eller bare satte den fast i en liten cleat. Veldig enkelt i grunn. Uten windex eller lus i storseilet tok jeg ting på instinkt og fokkelusene. Jeg lar det være uskrevet om jeg gjorde ting korrekt eller var helt ute på jordet (eller Biscayabukten som i mitt tilfelle).

Det var ihvertfall umåtelig morsomt å seile jolle igjen. Gliset kom i ansiktet med en gang. Bare det å føle vinden og merke at båten koste seg i motvind var supergøy. Jeg klarte til og med å spri seilene på lensen. Fokken er såpass liten at den ikke står lenge på motsatt side av storseilet. Katamaranen har heller ingen bom som kan komme og slå hodet ditt. Og det var jeg veldig glad for. For plutselig fikk jeg en ukontrollert jibb (i lite vind og i øyeblikket vinden snudde) som gjorde at storseilet deiset inn i meg. Sannsynligvis ville det ikke gjort veldig vondt om det hadde eksistert en bom pga den lille vinden. Men uansett.

Etter noen runder frem og tilbake og forbi de større katamaranene (yeah) måtte jeg bare innse at det var på tide å komme meg tilbake til land og Per. Han på sin side hadde lurt på om han måtte kjøpe seg flybillett til Spania for å plukke meg opp. Hm, for en mistro :-)

Som bildet viser, jeg klarte å komme meg tilbake til stranden, helskinnet og kun litt våt på føttene.

Lurer på om jeg må skaffe meg én i fremtiden...

Vi er i La Rochelle for en liten ferie som tilfeldigvis sammenfaller med den store båtmessen Grand Pavois. Mens det begynner å bli kjølig hjemme i Norge, løvverket får sine sedvane rødlige farger og høstforkjølelsene herjer, har vi nå strålende sol og opp mot 25 grader. Jeg har antrukket i short og t-skjorte og vil helst sitte og spise lunsj i skyggen. For det er varmt. Varmere enn jeg kan huske at jeg noensinne har hatt det i mer enn én dag i sommer.

Det var noen som lurte veldig på hva en liten Fenix med lystall 1,05 gjorde i shorthanded klassen. Største båt var Solo på 1,48 med Rune Aasberg. Blant annet stilte Tor Hove (foreløpig på 3.plass på shorthanded rankingen) og Simen Løvgren (på 1.plass på shorthanded rankingen) i samme klasse. Vi ble med andre ord skikkelig underdogs.

Hvorfor skulle vi, Per og jeg, ikke stille i den klassen? Vi elsker å seile, er to stykker ombord og foretrekker å seile shorthanded. Dermed var premissene gitt for vår deltakelse. Vårt eneste mål, eller håp, var at vi ikke skulle bli sist i klassen, og at vi skulle kjempe inbitt til siste sekund.

Regattastart
Som tidligere var vår taktikk fri vind. Siden klassen ellers delte seg inn i et felt som ville ta en babord start og et som ville ta en styrbord start endte jeg med å styre oss mot midten av linjen. Det ble en spinnakerstart og vi hadde fin glid mot første begrensningsmerke. For å hindre en liten komplikasjon mot merket, tok vi ned spinnakeren og satte fokka. Dermed var vi blant de siste rundt merket. Men det varte ikke lenge. Spinnakeren ble raskt heist igjen og vi seilte i en nordlig bue forbi andre. Archambaulten Half Evil skjønte tegningen om at jeg ønsket fri vind og seilte forbi meg i le istedet for lo, som ekte gentlemen.


Mens vi fremdeles seiler i sol.

Gjennom hele regattaen lå vi og knivet med Vindfang, en Dehler 29 med lystall 1,14. Vi passerte ham før Mølen, men derfra tok han igjen ledelsen. Mot Bastøy måtte jeg ta avgjørelsen på utsiden eller innsiden av øya. Valget, basert på null erfaring eller taktikk, falt på utsiden av Bastøya. Noe som i ettertid viste seg å ikke være så ille. Vi var på samme høyde som Vindfang ved sørsiden av Bastøy, enda de tidligere lå langt foran oss.

Ny maksfart og målgang i Top Gear stil
Før Slagentangen fikk vi en periode med vindstille før store mørke skyer nærmet seg fra sørvest. Da vindskiftet kom valgte jeg å prøve å holde oss på utkanten av skyen med korte slag mot Teinebåen istedenfor å ta lange strekk mot land og havne midt i vindøyet. Her igjen ble det sterk kniving med Vindfang. Fra Teinebåen mot Svartebåene fikk vi skikkelig fart på sakene. Spinnakeren ble heist og vi suste avgårde i regnvær og hagl. Ny toppfart ble registrert på min gps. Nå har Amélie vært offisielt oppe i 13,8 knop. Det var kjempegøy. På det tidspunktet hadde de fleste store båtene i vår klasse passert mål. Det eneste vi konsentrerte oss om nå var å holde farten oppe, unngå for mange feil og håpe på en stor porsjon flaks. Spinnakerseilingen fortsatte videre rundt Svartebåene og mot målgang ved Eldøya.


I regnvær, hagl og mye fart.

Dessverre arrangerte ikke Moss Seilforening en egen shorthandedklasse for Moss Raymarine race. Det ble endel frem og tilbake, noe som til slutt endte med at vi ikke meldte oss på helgens arrangement. Istedet tok vi opp Amélie for å få et overblikk over tilstanden under vann.

Én ting er sikkert, etter flere uker med å ha båten liggende ved Tjøme har det vært minimalt med vekst. Men i år har jeg for første gang fått skjegg langs vannlinjen. Et grønt et som har vokst til noe mer enn Handymannens tre dagers stubber. Det morsomste innslaget var dog en rund liten koloni med rur midt på babord side presis der hvor krybbe-benet hadde stått. Den kom til syne hver gang vi krysset for babord halser. Litt som eksem i grunn.

Vi hadde sommerferie i Amélie de to første ukene i august. Det ble mye god mat, seiling til å bli glad av, fine forhold og litt motorproblemer som ble toppet med et spennende møte med menn i uniform.

Tekniske forbedringer
Vi begynte første dag på land og til havn med å montere nye skinner for den nye fokken min. De ble montert på innsiden av vantene og fremover så langt det var mulig. Det ble riktig så bra og hjalp betydelig på høyden. Nå er vi klare for regatta så fort Lys-komiteen får nedjustert lystallet mitt. Ikke søren om jeg kan ha lystall på 1,07 for bare en liten fokk når tilsvarende båter med 150% genua har samme tall. Uansett, det er en annen historie.

Stavern
Så fort skinnene var ferdig montert og båten lastet med alskens ting var vi på vei, for spinnaker. Og, ikke overraskende, vi endte i Stavern. En koselig bursdagsmiddag ble inntatt før vi slukket lysene for kvelden. Dagen etterpå kom vi oss ikke særlig lenger. Ikke på grunn av været, men fordi vi koste oss med å gjøre ingenting. Selv om ingenting ble til familiebesøk og bursdagskake på fastlandet ved Trefotholmen.

Hele tre dager tilbrakte vi i Stavern havn. Foruten å bli fôret av og få dusje hos familien skjedde det stort lite. Vepsen surret og var meget innpåsliten. Rødvin ble nytt i solnedgang. Og jobben var langt unna.

Som vanlig lå vi på innsiden av moloen og forunderlig nok så fikk vi aldri naboer. Helt greit for oss. Men det hadde vært hyggelig med en naboseilbåt å prate med. Vi gjorde imidlertidig bekjentskap med eieren av One-offen Zombrero (tegnet av Birger Kullmann). Av ham fikk vi et par tips om steder å besøke langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge. En vakker dag skal vi seile dit, men kanskje ikke i Amélie?

Venner møtes
Vi hadde avtale med Tine og Lars i Evergood om å seile sammen den siste uken. Vi seilte derfor hjemover til Ormelet for å møte dem. Første kveld sammen ble tilbrakt på Ildverket.

Neste dag satte vi kursen mot Kostersund. Det var lettere skyet og sol og slørevind. Vi ble liggende langt bak Evergood for bare fokken. Så vi surret spinnakerbommen fast til rekkverket, brukte babord spinnakerskjøte som tackline og vips spinnakeren ble til en litt annerledes genakker. Dette satte fart i sakene. Ikke bare nærmet vi oss våre venner, men vi seilte forbi dem i bra tempo. Glade og ivrige fant vi lett plasser i Kostersund før en middelmådig middag ble inntatt på Strandkanten.







Idylliske Kosterskjærgården
I superlett vind og strålende sol putret vi videre innover i Kosterskjærgården. Fant oss den perfekte holmen å legge til på og der levde vi livets glade late dager. Røyskatten løp frem og tilbake mellom sine huler, det var tydelige spor etter sau og sommerfugler og øyestikkere blafret avgårde i vakre farger.
Her fant vi ikke bare den ergonomiske og komfortable sten-stolen, men også et praktisk stenbord oppe på en hylle. Med flott utsikt over øyene grillet vi og spiste den første av våre mange gode middager.




Fryd = å seile forbi større båter
Å være lat og kose seg innebærer at man har nok med mat. Det hadde ikke vi. Så vi var nødt til å forlate vår idylliske holme og komme nærmere fastlandet. Beslutningen falt derfor på å besøke Resø. En liten havn som på denne tiden ikke var fullpakket av motorbåter og festglade mennesker. Heldigvis.
Seilene ble heist og vi ble tatt igjen av en Bavaria 38. Det kunne vi da ikke bare tillate. Spinnakeren kom fort opp og atter en gang ble konkurranseinstinktet tent. Jeg tuller ikke når jeg sier at vi fosset forbi fire mannfolk i en Bavaria. Ah, hva er vel late sommerdager uten litt adrenalin? På vei inn til Resø fikk vi sjansen til å seile forbi ytterligere en større seilbåt, en Dufour 36. Og ja de var begge to under seil.

Vi hadde egentlig ikke ment å være på Resø for natten. Men da vi fikk nyss om at rekebåten ville komme inn klokken ni med ferske reker ble det vanskelig å forlate havnen. Av tre fiskebåter med tilhørighet til Resø er det den største og rareste som har reker i tillegg til kreps. 200 SEK for 1 kilo. Stappmette av nok en fyldig grillmiddag ble rekene vel bevart for neste dag.



Rask seilas til Ramsø
Neste dag var det frem med kart og speide etter steder å være. Vi hadde blitt tipset om Ramsø og fant ut at vi like gjerne kunne besøke denne havnen, nå som vi var økt til 3 båter sammen (en Bavaria motorbåt gjorde følget komplett).
Det ble en kort, men rask seilas for slør og kryss inn til Ramsø. Her kilte vi oss inn mellom de andre båtene. Ramsø var en enda mindre havn enn Resø, men mye mer idyllisk. Fra toppen av fjellet får du flott utsikt mot alle himmelretninger. Og hvis du går enda lenger finnes det fine sandstrender å boltre seg i.


Utsikt fra toppen av Ramsø

Feriens eneste våte innslag var seilasen fra Ramsø til Kostersund. Vi skulle egentlig bare innom Kostersund for å handle litt mat. Men mens vi sløret så fint nordover så vi en sky svart som ravnen nærme seg og bre seg utover hele fjorden. Jeg hentet kjapt våre seilstøvler og -jakker, tok opp sprayhooden og på sekundet startet det å regne i bøtter og spann. Hufsete og våte la vi oss inntil en Maxi 77 på innsiden i Kostersund. Det ble raskt besluttet at vi ikke skulle ligge i uthavn denne natten, men istedet ta i bruk strømmen og tørke både mannskap og klær.

Selv om det pøser skal man røyke...

Apropos Maxi 77, vi så aldri eierne før dagen etter. Først kom mor krypende ut, deretter far og jammen dukket det opp ikke bare én, men hele tre små barn i alderen rundt 1-7 år. Imponerende. Det står respekt av slikt.

Vi vender hjemover
Fra Kostersund begynte vi turen hjemover mot norskegrensen. Først var vi innom Strømstad for å handle kvoten. Men da vi skulle dra videre fikk jeg ikke start i motoren min. Selv om vi seiler er det kjekt at motoren fungerer. Etter et par forsøk med min egne mekaniker og bistand fra  Strømstad Marina var det bare å heise seil og komme seg videre. Ingen vits å bli liggende i Strømstad, seile kunne vi jo uansett gjøre. Så fra bryggekanten ble storseilet heist, mens vi sakte seg fra kaien heiste vi fokken og krysset oss sakte ut fra havnen. Heldigvis var det ingen ferger i nærmeste omkrets.

Vi krysset nordover så langt det lot seg gjøre. Ved syv tiden på kvelden var vi like utenfor Herføl, nærmere bestemt mellom Sækkefluene og Nord-Hællsø. Derfra minket vinden og vi fikk kraftig motstrøm. Slik lå jeg og drev og krysset i nesten én time før jeg ga opp. Kalte på Evergood som kom og slepte oss det siste stykket inn til Herføl Marina.

Blir motoren friskmeldt?
Etter en hyggelig og nesten nostalgisk kveld med grillmat på bryggekanten og hjemmelaget fyrverkeri la jeg meg overtrett og med litt bekymringer for motoren. Det ble ikke mye søvn. Men heldigvis har jeg jo en matros som også mekker litt. Så etter et par runder med stille bannskap fra ham ble det klart at problemet var dieselpumpen. Motoren startet, men gikk rett opp i et svimlende høyt turtall. Etter litt rens og noen timer med presisjonsteknikk (og jeg sverger, hadde jeg ikke vært til stede på et tidspunkt hadde nok dieselpumpen blitt kylt gjennom skroget) ble dieselpumpen endelig montert korrekt. Skal visst være en liten tapp som skal passe nøyaktig inn et sted. Endelig kunne jeg starte motoren og høre normal motorlyd. Da smilte vi alle fire. For Tine og Lars satt trofast og solte seg i Evergood mens de tålmodig ventet på oss.

Fra Herføl dro vi videre, denne gangen med en Sea Hawk 225 på slep. Amélie hadde fått seg en jolle. For å være ærlig, vi brakte den hjem igjen for Seahorse Marina siden den tilfeldigvis var ferdig reparert samtidig med vår avreise.

Det var fremdeles to dager igjen av ferien vår og med så mange bra dager ønsker vi ikke å avbryte ferien med en gang. Det ville vært for ille om siste dag ble husket som dagen vi for det meste lå nede i motorrommet. Så Fredagshølet ble for første gang besøkt. Jeg kan skjønne fascinasjonen enkelte har for stedet. Mange flotte plasser å ligge inntil. Men alt for mange besøkende. Og alt for mange som ruser rundt med motorene sine for å kjekke seg. Vi fant oss en litt avsidesliggende plass og nøt den siste gourmet grillmiddagen.


et litt merkelig følge på vei inn til Fredagshølet

250 hester og Kystvakten
Så kom dagen da vi sa farvel til Tine og Lars. Per kjørte Sea hawken og jeg heiste seil i Amélie. Nord for Struten byttet vi på fartøyene. Like greit, ville blitt mye dieselforbruk på Amélie å slepe rib'en etter seg.

Jeg må innrømme én ting. Det var vannvittig moro å kjøre 22 fots båt med 250 hester til en verdi av nesten 2,5 gang mer enn min 28 fots seilbåt. Men gleden varte ikke så lenge. Det var moro å svinge, kjøre fort forbi Per og sveipe innom ripa og snakke med ham. Men i det lange løp var det ikke så interessant. Det endte med at jeg la meg på vent i solen til seilbåten nærmet seg før jeg igjen kjørte litt rundt. På en av mine runder så jeg en meget rask liten ting nærme seg Amélie. For å sjekke at Per fulgte med (han lå med ansiktet vendt mot solen og ikke fremover) la jeg om kurset og kjørte mot ham. Jo nærmere jeg kom jo mer gikk det opp for meg at det var Kystvakten som var underveis. Fra fordekket deres vinket de meg inn.

Kort gjenfortalt:
Kystvaktmannen (KV): hvor kommer dere fra?
jeg: Fredagshølet
KV: og før det?
jeg: Herføl
KV: hva gjorde dere der?
jeg: (orket ikke fortelle om min egen motor så kom med neste sannhet) hentet denne (og henviste til rib'en)
KV: javel. Er den registrert i...?
jeg: det er jobben hans sin (pekte på Per i Amélie) spør ham
KV: ja da spør jeg ham

Med seilene oppe, fokka i bakk og storseilet ute var det Per sin tur til å svare på Kystvaktens spørsmål.
Det eneste jeg fikk med meg:
KV: vil jeg finne noe hvis jeg kommer ombord?
Per: du kan gjerne komme, men jeg har bare en kartong med vin og en pakke røyk
KV: ingenting annet?
Per: ikke som jeg vet om. Skal jeg ta ned seilene?
KV: hvem tilhører seilbåten?
Per: den er hennes

Og det var det. Mer spennende ble det ikke før Per seilte Amélie inn i brygga ved Ormelet for seil.

Nok en flott ferie var over og jeg gleder meg allerede til mer seiling.

Jeg kom til å tenke på at påfølgende båt må være den ultimate båten å ta med kompisgjengen ut på tur en vakker sommerdag.


Se for dere duggvåt øl eller leskende hvitvin på bordet med litt mat etter eget ønske. Her er det plass til alle.
Det eneste det kanskje mangler, spesielt for oss jenter, er en liten do. Med mindre man gjør som barna og tar seg en svømmetur...

Men hva slags båt er det egentlig?

ps: glad vi ikke sliter med de samme tidevannsforskjellene her til lands (bilder tatt fra havnen i North Berwick)

Forrige helg gjorde jeg bekjentskap med en ny type båt, Enterprise. En tomannsjolle, som ifølge en jeg snakket med, tidligere ble bygget i tre, men nå også fåes i glassfiber (?) med tredekor. Den er på ca 14 fot mente han og veldig morsom å seile.

For en gangs skyld har vi ikke hatt mye regn når vi er ute og seiler. Fredag kveld kastet vi loss for å atter en gang seile til Stavern. Det hadde iløpet av hele dagen blåst mye fra nordøst, men denne vinden avtok betydelig før vi fikk kastet loss. Helt vindløse var vi ikke, så rett utenfor Verdens Ende heiste vi opp både storseil og spinnaker.

Hvorfor benytte store summer på spa behandlinger når man kan fikse det selv, gratis og med et lite eventyr ved siden av? Skjønt det er jo deilig å bare ligge på en benk og bli behørig pleiet av velduftende hender mens man dormer seg vekk.

Hjem fra vårt urbane seilbesøk i Tønsberg forrige helg fikk jeg en flere timer lang frivillig (?) eksklusiv spa behandling. Når andre koser seg med algeinnpakning, fruktsyrepensling eller kakao-remineraliserende behandling fikk jeg den lite kjente med mye opplevde Store-Salt-Sprut-Scrubb for ansikt og hår. Helt gratis. Men ikke uten en humrende latter i bakgrunnen.

Vi hadde bestemt oss for å krysse hjemover til Røssesund forbi Årøyene i sørvestlig vind. Det blåste mye og bølgene slo godt i skutesiden.Til tider var det svært tungt å rore skuta, mye press og mange slag. Men når jeg først er så dum og sier at vi skal seile så kan jeg jo ikke si stopp. Ja til tider synes jeg det var ubehagelig. Og når jeg tenker meg om, så burde jeg nok bare innrømmet ubehaget og tatt ned seil og kjørt resten av strekningen for motor. Men så var det jo også slik at jo mer jeg holdt på så forsvant ubehaget og gleden over å seile kom tilbake.

Allerede før vi hadde passert Langskjæra var jeg godt igang med min saltvannsspa. Da var Trimmer-Per nede for å få på seg mer klær. Noe som viste seg å bli en umulig oppgave (vi må lære å sikre alt ombord før seilas, selv om vi "bare" skal hjem). Halvveis hjemover byttet vi på oppgavene. Trimmer-Per ble Rormann-Per, men viste seg fort å bli Sørg-for-mest-bølger-over-båten-og-på-kapteinen-rormann-Per. Hver eneste bølge som kom fossende over meg, smurte salt over ansiktet og rant i bekker ned nakke og hals på innsiden av klærne. Gjett hvem satt bak ved roret og frydet seg mens jeg prøvde å få saltvannet ut av øyne og munn?

Jeg får se det fra den positive siden: vi var ute og seilte og var glade sammen. Ansiktet mitt ville bli mykt og godt, håret ville bli tykt og fint og jeg var ikke den eneste som var gjennomvåt da vi omsider fortøyde Amélie.